Forandringer

Forandringer ja. Man sier forandring fryder, men når man er en nostalgisk person er det vanskelig å se forandring som noe positivt. Jeg husker tilbake på ungdomsskolen og videregående. Da hatet jeg forandringer. Hatet dem! Men nå har jeg rett og slett lært at foandring er noe man ikke kan unngå. Om det er forandring i jobbsammenheng eller skolesammenheng, det bryr jeg meg ikke mye om. Men forandring i sosial lag betyr litt mer for meg.

Det er alltid en venn eller kjent som faller ut av venenkretsen. Om det er fordi man får seg kjæreste, eller om man flytter, eller om man rett og slett bare sklir ut. Uansett er det trist, og man sitter igjen der og tenker at man virkelig trengte denne ene personen. Her kommer utrykket, "du vet ikke hva du har, før du mister det." Og stemmer så utrolig bra. Jeg tenker at, forhåpentligvis er ikke jeg grunnen til at vedkommende ikke vil henge med meg mer, men det at man rett og slett har bedre ting å ta for seg. Eller at man rett og slett har funnet seg enn annen"klikk," for å bruke det amerikanske ordet.

Jeg synes det er litt kjipt når en person får seg kjæreste, og kutter ut alle vennene sine. Altså, jeg skjønner at man vil være masse med kjæresten sin i starten, men det må gå an å være sammen med venner også. Jeg syntes det var så bra med Siri, da hun fikk seg kjæreste. Istedefor å isolere seg helt, ble hun med på ting som man normalt gjør, men selvfølgelig hang han på. Men det var jo bare koselig, for da ble vi jo bedre kjent med gutten. Og det er det jenter vil. Når en venn får seg kjæreste, er vel det viktigste for vennene å se om hun eller han er bra nok vennen sin. Eller sånn er iallefall jeg. For inni mitt hode så er det ingen som fortjener mine venninner. Men sånn er det nå da, at det kan ikke jeg bestemme. Men jeg tilbyr alltid en skulder hvis det skulle gå galt. Jeg liker ikke at folk har det vondt, iallefall ikke folk jeg er glad i. Mine følelser er ikke viktige når jeg ser at vennen min har det vondt. Da er ikke jeg viktig lenger. Sånn er det med forandringer. Noen ganger sårer de, andre ganger gleder de.

Mange forandringer har såret, eller såret er ikke riktige ordet, har fått meg til å føle meg alene. Den første hendelsen som fikk meg til å føle meg ensom var da venninnen min fikk seg kjæreste. Såklart var jeg kjempeglad for henne, men etterhvert så merket jeg at jeg var mindre viktig, og det var ingen god følelse. Eller det var iallefall det jeg følte da. Så klart sitter den følelsen igjen enda, men den er ikke så sterk lenger. For nå har jeg lært meg at forandring er en bra ting. Det er viktig at vennene mine har det bra. Men jeg husker det året da vi skled mer og mer fra hverandre. Det var ikke noe gøy, for dette var jo den personen jeg hadde kjent lengst, og som jeg følte var den eneste som kunne lese meg som en bok. Og av og til er det litt godt at en person kan lese en som ei bok. For da, hvis man er trist og lei, så trenger man ikke si noe, hun bare er der. Og det er veldig godt. Særlig for en person som meg, som hater å snakke om følelser. Det er derfor jeg heller skriver de ned. Men jeg har ikke vært veldig flink til det heller.

Det jeg er flinkest til er å samle opp følelsene inni hodet mitt, til det en gang sprekker. Det har det nok allerede gjort noen ganger, men det er nok ikke siste gang. Tingen er at jeg sprekker aldri foran en person jeg kanskje har vært frustrert på en gang i tiden. Men på gode venner som rett og slett later som de hører på det jeg sier, men ikke gjør det. Det er utrolig godt, når de gjør det. Sitter der og "ha'er" og "ja'er," og bryr seg, men ikke hører etter. For da kan jeg bare si hva som helst, uten at de enser det.
Sånn var det da jeg flyttet hjemmefra. Da følte jeg meg veldig alene, helt til jeg ble kjent med masse nydeleige mennesker på Hamar. Og jeg har rett og slett vært så redd for forandringer, at det har tatt meg to år å komme meg bort herfra. Jeg visste jo at etter det ene året mitt på Hamar, så var ikke dette riktige studieplass for meg, fordi de hadde ikke linjen jeg ville gå. Men det faktum at jeg hadde fått så mange gode venner her gjorde at jeg ikke ville flytte. Jeg følte meg, føler meg, knyttet til Hamar. Og vil nok bo her en gang senere i livet. Man har jo så god utsikt også da, så da er det enda mer fristende å bo her.

Nå derimot blir det Oslo, i tre år, kanskje flere. Ta en bachelor og kjøre på med andre ting jeg synes jeg trenger, som for eksempel journalistikk og foto. Skal man jobbe med kunst, så må det gjøres ordentlig.

Så da blir det Oslijinte ta meg å! Dæ sku en itte tru, ei jinte fra Kolbu.