Da har jeg fått meg jobb, nye toppsjefen i Rema 1000, det er meg:p Haha, nej, jeg ska sitte i kasse å være flink:) En jobb er en jobb... Mulig jeg kanskje trenger noe i tillegg og da, men vi får se. Det er så utrolig vanskelig å få seg jobb at det er vondt!!! Men nå er det gjort, takket være en kollega av mamma. Takk mann!!! Da ska livet i storbyen starte for ei jente fra tjukkeste bygda på Toten! Ska nok hemmat nå å da da... Sånn går nu dagan er det mange som sier , og de kommer til å gå bort på jobbing. Null stress joggedress.
Er litt tungt å lese om Hamar og hva som skjer på Hamar, men en gang må man rive seg bort!! Aiaiaiai! Da blir det kosing i Oslo med Line, Ida, brodern, og når hun er ferdig med Roma-ferd, Ane!!! Superkoslelig:D
Vel, til neste gang, see yah!
fredag 17. september 2010
lørdag 17. juli 2010
Jaja...
Jaja, sånn finner man ut at man er udugelig!!! Har nå, føler jeg, kasta bort et helt år på bullshit jobbing, og har nå funet ut at det planlagte er borte. Planen var å slutte i jobben, det har jeg gjort. Flytte til Oslo, det skal jeg nok. Og gå på skole og lære om kunst og design. Vel, det gikk til hælvette! Udugelig sier jeg. Så nå må jeg sikkert kaste bort et nytt år på å jobbe, fordi jeg ikke klarer å komme inn på en fuckings Høyskole engang.
Way to go Karianne, life sucks! Enjoy it!
Way to go Karianne, life sucks! Enjoy it!
torsdag 15. juli 2010
Snart slutt
Hmmm... Nå sitter jeg på jobb og tenker at det er bare fire dager igjen til jeg er ferdig. Arbeidsløs... Mmmm, det ska bli så godt å komme bort fra denne jobben og bort fra Hamar for ei stund! Man skulle tro at man er trist når man går fra en jobb, til en arbeidsløs tilværelse. Men det ska bli så godt å komme seg bort fra rævva ledelse og usikkerheter med lønn og lite lønn og mye jobb.
Hadde det bare funnes en jobb der man tjener masse og jobber minimalt! Det hadde jo in fact vært helt strålende. Men sånn er nå ikke livet. Livet er hardt, det er ikke noe man kan gjøre med det. Men nå kommer livet til åvære mindre komplisert, håper jeg. Det ska bli godt!! Ha litt ferie før det braker løs med skole.
Ta en tur til Firenze før alt faller på plass. Ut av Norge, bort fra teit vær og teit klima. Til en helvettes varm plass i hjertet av Toscana, hvor vinen er god og maten er superb. Det blir jo faktisk helt rått. Vandre i renessansens gater og i alle museene og kirkene der. Gå der så mange store menn har gått før meg; Michelangelo, Donatello, Rafael, og ikke minst DaVinci. Hmm, er nesten som om jeg snakker om Turtles her jeg sitter:p Haha... Men kunstnerne er/var så mye artigere enn Turtles. Hah, sitter her å snakker om Firenze, og renessanse og begynner å snakke om Tutrles. Tenker jeg runder av da jeg.
Til neste gang!
Hadde det bare funnes en jobb der man tjener masse og jobber minimalt! Det hadde jo in fact vært helt strålende. Men sånn er nå ikke livet. Livet er hardt, det er ikke noe man kan gjøre med det. Men nå kommer livet til åvære mindre komplisert, håper jeg. Det ska bli godt!! Ha litt ferie før det braker løs med skole.
Ta en tur til Firenze før alt faller på plass. Ut av Norge, bort fra teit vær og teit klima. Til en helvettes varm plass i hjertet av Toscana, hvor vinen er god og maten er superb. Det blir jo faktisk helt rått. Vandre i renessansens gater og i alle museene og kirkene der. Gå der så mange store menn har gått før meg; Michelangelo, Donatello, Rafael, og ikke minst DaVinci. Hmm, er nesten som om jeg snakker om Turtles her jeg sitter:p Haha... Men kunstnerne er/var så mye artigere enn Turtles. Hah, sitter her å snakker om Firenze, og renessanse og begynner å snakke om Tutrles. Tenker jeg runder av da jeg.
Til neste gang!
lørdag 26. juni 2010
Slutten på en epoke!
Ahh, stress. For et vakkert ord. Eller er det det?? Når det gjelder å jobbe på Dunderbeist under Hamar Music Festival, etter Alice Cooper i parken, så er stress et vakkert ord. Det er alltid gøy å ha noe å gjøre på jobb på Hydranten Kulturscene, om det skulle være å krangle med en knapp på ølfatet, ville kaste en kortterminal til helvette fordi den er klikk, eller rett og slett bare helle x antall veske over seg. Det er såå gøy!! Og det var min siste kveld på huset og. Det er ganske trist å tenke på, selvom jeg såklart kommer på besøk. Jeg kommer ikke tl å ha inside information lenger. Og jeg kommer ikke til å krangle med fulle folk som har fått sjenkenekt, eller kaste kortterminalen til helvette når den klikker. Jeg kommer ikke til å stå i nesten en time å vaske stearin ut av små telysholdere. Hmm, burde ikke alt dette gjøre meg glad? Well, it doesn't! Det er supertrist!! Hydranten har vært en del av livet mitt, og et andre hjem i tre år nå. Kommer jeg til å finne et andre hjem i Oslo? Føler at samfunnet ikke er helt det samme i byen. Er så mange folk der. I Hamar vet jeg sånn ca. hvem alle er, iallefall med navn. Det er alltid gøy å høre på gossip om menensker man bare har sett en gang. For da er det lissom litt sånn at man hører på drit som skjer rundt vedkommende, men slipper å gjøre noe med det. Hamar, eller Dramar som vi så fint kaller byen er en utrolig gossipfylt by! Er så mye drit her, og egentlig burde det være en lettelse å dra, men det er det ikke. Er kjempekjett. MEN, jeg kommer å besøker. Det blir jo garantert mange bra konserter på Hydranten, så kommer jeg hit. Ellers bare for å treffe alle de fantastiske menneskene som gjør DRAMAR til det det er i dag! Elsker denne byen, og leve Hydranten Kulturscene og alle dets fantastiske frivillige!!
Over and out!
Over and out!
fredag 18. juni 2010
Kjedelig!
Haff, sitter på jobb, og det er semi-fint vær ute, så da gidder ikke folk å gå inn på et kjøpesenter. De siste dagene har gått utrolig sakte, og det er teit. Vil at dagen på jobb ska gå fort, mens det etter jobb kan roe ned litt. Sjeldent at det er omvendt da!! Tida flyr fra meg når jeg kommer hjem, og jeg rekker inegnting.
Nå sitter jeg å venter på at youku ska loade Project Runway episoden jeg ska se, men det er jo den tregeste videoavspiller greia på nett. OG det står på kina/japan/asia språk! Så jeg skjønner jo ikke en dritt av det som står. Og da er deg gøy at det er det eneste stedet de har Project Runway sesong 3. Yei me! Loading er kjedelig. Jeg gleder meg til fremtiden da alt teknologisk går like fort som de automatiske dørene i Star Wars filmene. Haha! Vil ha en sånn dør. eneste man må gjøre er å trykke på en knapp, og så åpner døra seg, og ikke sånn tregt som med heisdører, men skikkelig fort. Fascinerende.
Oh my god!!! Jeg er fascinert over en fuckings dør!! Denne jobben er så kjedelig at dører fascinerer meg!!!! Hjelp meg den som kan!!
Well, here I sit, fascinated by doors, not the band, but the thing. And slowly going crazy in my own little head! Until next time. Sayonara!
Nå sitter jeg å venter på at youku ska loade Project Runway episoden jeg ska se, men det er jo den tregeste videoavspiller greia på nett. OG det står på kina/japan/asia språk! Så jeg skjønner jo ikke en dritt av det som står. Og da er deg gøy at det er det eneste stedet de har Project Runway sesong 3. Yei me! Loading er kjedelig. Jeg gleder meg til fremtiden da alt teknologisk går like fort som de automatiske dørene i Star Wars filmene. Haha! Vil ha en sånn dør. eneste man må gjøre er å trykke på en knapp, og så åpner døra seg, og ikke sånn tregt som med heisdører, men skikkelig fort. Fascinerende.
Oh my god!!! Jeg er fascinert over en fuckings dør!! Denne jobben er så kjedelig at dører fascinerer meg!!!! Hjelp meg den som kan!!
Well, here I sit, fascinated by doors, not the band, but the thing. And slowly going crazy in my own little head! Until next time. Sayonara!
onsdag 16. juni 2010
Forandringer
Forandringer ja. Man sier forandring fryder, men når man er en nostalgisk person er det vanskelig å se forandring som noe positivt. Jeg husker tilbake på ungdomsskolen og videregående. Da hatet jeg forandringer. Hatet dem! Men nå har jeg rett og slett lært at foandring er noe man ikke kan unngå. Om det er forandring i jobbsammenheng eller skolesammenheng, det bryr jeg meg ikke mye om. Men forandring i sosial lag betyr litt mer for meg.
Det er alltid en venn eller kjent som faller ut av venenkretsen. Om det er fordi man får seg kjæreste, eller om man flytter, eller om man rett og slett bare sklir ut. Uansett er det trist, og man sitter igjen der og tenker at man virkelig trengte denne ene personen. Her kommer utrykket, "du vet ikke hva du har, før du mister det." Og stemmer så utrolig bra. Jeg tenker at, forhåpentligvis er ikke jeg grunnen til at vedkommende ikke vil henge med meg mer, men det at man rett og slett har bedre ting å ta for seg. Eller at man rett og slett har funnet seg enn annen"klikk," for å bruke det amerikanske ordet.
Jeg synes det er litt kjipt når en person får seg kjæreste, og kutter ut alle vennene sine. Altså, jeg skjønner at man vil være masse med kjæresten sin i starten, men det må gå an å være sammen med venner også. Jeg syntes det var så bra med Siri, da hun fikk seg kjæreste. Istedefor å isolere seg helt, ble hun med på ting som man normalt gjør, men selvfølgelig hang han på. Men det var jo bare koselig, for da ble vi jo bedre kjent med gutten. Og det er det jenter vil. Når en venn får seg kjæreste, er vel det viktigste for vennene å se om hun eller han er bra nok vennen sin. Eller sånn er iallefall jeg. For inni mitt hode så er det ingen som fortjener mine venninner. Men sånn er det nå da, at det kan ikke jeg bestemme. Men jeg tilbyr alltid en skulder hvis det skulle gå galt. Jeg liker ikke at folk har det vondt, iallefall ikke folk jeg er glad i. Mine følelser er ikke viktige når jeg ser at vennen min har det vondt. Da er ikke jeg viktig lenger. Sånn er det med forandringer. Noen ganger sårer de, andre ganger gleder de.
Mange forandringer har såret, eller såret er ikke riktige ordet, har fått meg til å føle meg alene. Den første hendelsen som fikk meg til å føle meg ensom var da venninnen min fikk seg kjæreste. Såklart var jeg kjempeglad for henne, men etterhvert så merket jeg at jeg var mindre viktig, og det var ingen god følelse. Eller det var iallefall det jeg følte da. Så klart sitter den følelsen igjen enda, men den er ikke så sterk lenger. For nå har jeg lært meg at forandring er en bra ting. Det er viktig at vennene mine har det bra. Men jeg husker det året da vi skled mer og mer fra hverandre. Det var ikke noe gøy, for dette var jo den personen jeg hadde kjent lengst, og som jeg følte var den eneste som kunne lese meg som en bok. Og av og til er det litt godt at en person kan lese en som ei bok. For da, hvis man er trist og lei, så trenger man ikke si noe, hun bare er der. Og det er veldig godt. Særlig for en person som meg, som hater å snakke om følelser. Det er derfor jeg heller skriver de ned. Men jeg har ikke vært veldig flink til det heller.
Det jeg er flinkest til er å samle opp følelsene inni hodet mitt, til det en gang sprekker. Det har det nok allerede gjort noen ganger, men det er nok ikke siste gang. Tingen er at jeg sprekker aldri foran en person jeg kanskje har vært frustrert på en gang i tiden. Men på gode venner som rett og slett later som de hører på det jeg sier, men ikke gjør det. Det er utrolig godt, når de gjør det. Sitter der og "ha'er" og "ja'er," og bryr seg, men ikke hører etter. For da kan jeg bare si hva som helst, uten at de enser det.
Sånn var det da jeg flyttet hjemmefra. Da følte jeg meg veldig alene, helt til jeg ble kjent med masse nydeleige mennesker på Hamar. Og jeg har rett og slett vært så redd for forandringer, at det har tatt meg to år å komme meg bort herfra. Jeg visste jo at etter det ene året mitt på Hamar, så var ikke dette riktige studieplass for meg, fordi de hadde ikke linjen jeg ville gå. Men det faktum at jeg hadde fått så mange gode venner her gjorde at jeg ikke ville flytte. Jeg følte meg, føler meg, knyttet til Hamar. Og vil nok bo her en gang senere i livet. Man har jo så god utsikt også da, så da er det enda mer fristende å bo her.
Nå derimot blir det Oslo, i tre år, kanskje flere. Ta en bachelor og kjøre på med andre ting jeg synes jeg trenger, som for eksempel journalistikk og foto. Skal man jobbe med kunst, så må det gjøres ordentlig.
Så da blir det Oslijinte ta meg å! Dæ sku en itte tru, ei jinte fra Kolbu.
Det er alltid en venn eller kjent som faller ut av venenkretsen. Om det er fordi man får seg kjæreste, eller om man flytter, eller om man rett og slett bare sklir ut. Uansett er det trist, og man sitter igjen der og tenker at man virkelig trengte denne ene personen. Her kommer utrykket, "du vet ikke hva du har, før du mister det." Og stemmer så utrolig bra. Jeg tenker at, forhåpentligvis er ikke jeg grunnen til at vedkommende ikke vil henge med meg mer, men det at man rett og slett har bedre ting å ta for seg. Eller at man rett og slett har funnet seg enn annen"klikk," for å bruke det amerikanske ordet.
Jeg synes det er litt kjipt når en person får seg kjæreste, og kutter ut alle vennene sine. Altså, jeg skjønner at man vil være masse med kjæresten sin i starten, men det må gå an å være sammen med venner også. Jeg syntes det var så bra med Siri, da hun fikk seg kjæreste. Istedefor å isolere seg helt, ble hun med på ting som man normalt gjør, men selvfølgelig hang han på. Men det var jo bare koselig, for da ble vi jo bedre kjent med gutten. Og det er det jenter vil. Når en venn får seg kjæreste, er vel det viktigste for vennene å se om hun eller han er bra nok vennen sin. Eller sånn er iallefall jeg. For inni mitt hode så er det ingen som fortjener mine venninner. Men sånn er det nå da, at det kan ikke jeg bestemme. Men jeg tilbyr alltid en skulder hvis det skulle gå galt. Jeg liker ikke at folk har det vondt, iallefall ikke folk jeg er glad i. Mine følelser er ikke viktige når jeg ser at vennen min har det vondt. Da er ikke jeg viktig lenger. Sånn er det med forandringer. Noen ganger sårer de, andre ganger gleder de.
Mange forandringer har såret, eller såret er ikke riktige ordet, har fått meg til å føle meg alene. Den første hendelsen som fikk meg til å føle meg ensom var da venninnen min fikk seg kjæreste. Såklart var jeg kjempeglad for henne, men etterhvert så merket jeg at jeg var mindre viktig, og det var ingen god følelse. Eller det var iallefall det jeg følte da. Så klart sitter den følelsen igjen enda, men den er ikke så sterk lenger. For nå har jeg lært meg at forandring er en bra ting. Det er viktig at vennene mine har det bra. Men jeg husker det året da vi skled mer og mer fra hverandre. Det var ikke noe gøy, for dette var jo den personen jeg hadde kjent lengst, og som jeg følte var den eneste som kunne lese meg som en bok. Og av og til er det litt godt at en person kan lese en som ei bok. For da, hvis man er trist og lei, så trenger man ikke si noe, hun bare er der. Og det er veldig godt. Særlig for en person som meg, som hater å snakke om følelser. Det er derfor jeg heller skriver de ned. Men jeg har ikke vært veldig flink til det heller.
Det jeg er flinkest til er å samle opp følelsene inni hodet mitt, til det en gang sprekker. Det har det nok allerede gjort noen ganger, men det er nok ikke siste gang. Tingen er at jeg sprekker aldri foran en person jeg kanskje har vært frustrert på en gang i tiden. Men på gode venner som rett og slett later som de hører på det jeg sier, men ikke gjør det. Det er utrolig godt, når de gjør det. Sitter der og "ha'er" og "ja'er," og bryr seg, men ikke hører etter. For da kan jeg bare si hva som helst, uten at de enser det.
Sånn var det da jeg flyttet hjemmefra. Da følte jeg meg veldig alene, helt til jeg ble kjent med masse nydeleige mennesker på Hamar. Og jeg har rett og slett vært så redd for forandringer, at det har tatt meg to år å komme meg bort herfra. Jeg visste jo at etter det ene året mitt på Hamar, så var ikke dette riktige studieplass for meg, fordi de hadde ikke linjen jeg ville gå. Men det faktum at jeg hadde fått så mange gode venner her gjorde at jeg ikke ville flytte. Jeg følte meg, føler meg, knyttet til Hamar. Og vil nok bo her en gang senere i livet. Man har jo så god utsikt også da, så da er det enda mer fristende å bo her.
Nå derimot blir det Oslo, i tre år, kanskje flere. Ta en bachelor og kjøre på med andre ting jeg synes jeg trenger, som for eksempel journalistikk og foto. Skal man jobbe med kunst, så må det gjøres ordentlig.
Så da blir det Oslijinte ta meg å! Dæ sku en itte tru, ei jinte fra Kolbu.
mandag 14. juni 2010
Om livets gang
Ja, da startet jeg en blogg der jeg kan skrive litt om livets gang og om hvordan dagene mine blir utnyttet.
Nå sitter jeg her og hører på fotballkamp, midt i fotball VM. Yei... Er ikke spesielt glad i landslagsfotball, og det faktum at verdens glemmes i denne perioden. Men sånn er nå verden blitt. Uansett så synes jeg det er kult at VM blir arrangert i Sør-Afrika, selvom vi er i år 2010, og det er aller første gang et afrikansk land har arrangert VM. Jeg vet selvfølgelig ikke grunnen til det, men synes det er kjipt uansett.
I dag skal jeg tilbake til Hamar og på kino, etter en utrolig god helg borte fra alt. Dagene på Hamar går bort på å jobbe. Er snart det eneste jeg gjør; står inne og ser ut på det fine været. Selvfølgelig de dagene jeg har fri er det regn eller vind. Teite flaksen min holder nok ikke været fint nei. Jeg bynner å bli ganske lei av å drive en butikk, men sier til meg selv at jeg snart er ferdig. Nå bynner livet i Oslo by snart.
Takket ja til leilighet har jeg gjort og, så nå er det bare å finne meg en jobb, som hjelper meg med det jeg ikke får fra lånekassen. Hvis jeg får noe av lånekassen da. Herregud, vet ikke om jeg kommer inn på skole engang, men regner med det da. Ellers så får jeg bare finne meg en annen jobb. Hvis jeg ska ha en fulltidsjobb, må jeg gjøre noe mer enn å stå rett opp og ned i en butikk. Å jobbe i ferskvare er alltid gøy. Da er det alltid noe å gjøre, men jeg ser litt ellers også. Kunne jobbet i en klesbutikk som Zara eller H&M. Selvom det er litt skummelt, for da blir jeg jo blakk med en gang. Det er problemet når man liker å bruke penger, selvom man ikke har de. Det er sånn man får inkassobrev for eksempel. Akkurat som hun i "En shopoholikers bekjennelser," selvom jeg er ikke riktig så ute å kjøre som henne. Å bo i Oslo, ikke langt unna Karl Johan, Oslo City og andre shoppingsteder hvor de har andre butikker enn H&M og Vero Moda. Dette kommer til å bli en utfordring for shoppegale lille meg. Men jeg må vel bare klare meg. Bite det i meg og ikke gå på shopping hele dagen. Ai, this is going to be hard! Vel, vel, forhåpentligvis lærer jeg meg snart å sy mine egne klær. Kanskje det blir billigere. Men da må jeg uansett kjøpe tekstile da, og polyester er ikke akkurat favoritten. Søren, hvorfor må jeg ha dyr smak?? Det passer ikke helt til studenttilværelsen. Jeg må rett og slett lære meg at en bra dag er en dag med pils i parken.
Hmm, noe av det jeg gleder meg til når jeg flytter til byen er å treffe igjen en av mine beste venniner. Ok, jeg har ikke sett henne siden jul, men det er ikke min feil at hun er i Roma hele tida. Forhåpentligvis når jeg har blitt en Oslofrik, kan jeg leke mer med Ane. Jeg skjønner jo at hun vil tilbringe sommeren i Oslo, for det er jo så fint inni der da. Men jeg må inrømme at jeg savner badminton og "cool shoe shine" på sommerkveldene ute i hagen. Men tiden forandrerseg, og det gjør vi også.
Nå sitter jeg her og hører på fotballkamp, midt i fotball VM. Yei... Er ikke spesielt glad i landslagsfotball, og det faktum at verdens glemmes i denne perioden. Men sånn er nå verden blitt. Uansett så synes jeg det er kult at VM blir arrangert i Sør-Afrika, selvom vi er i år 2010, og det er aller første gang et afrikansk land har arrangert VM. Jeg vet selvfølgelig ikke grunnen til det, men synes det er kjipt uansett.
I dag skal jeg tilbake til Hamar og på kino, etter en utrolig god helg borte fra alt. Dagene på Hamar går bort på å jobbe. Er snart det eneste jeg gjør; står inne og ser ut på det fine været. Selvfølgelig de dagene jeg har fri er det regn eller vind. Teite flaksen min holder nok ikke været fint nei. Jeg bynner å bli ganske lei av å drive en butikk, men sier til meg selv at jeg snart er ferdig. Nå bynner livet i Oslo by snart.
Takket ja til leilighet har jeg gjort og, så nå er det bare å finne meg en jobb, som hjelper meg med det jeg ikke får fra lånekassen. Hvis jeg får noe av lånekassen da. Herregud, vet ikke om jeg kommer inn på skole engang, men regner med det da. Ellers så får jeg bare finne meg en annen jobb. Hvis jeg ska ha en fulltidsjobb, må jeg gjøre noe mer enn å stå rett opp og ned i en butikk. Å jobbe i ferskvare er alltid gøy. Da er det alltid noe å gjøre, men jeg ser litt ellers også. Kunne jobbet i en klesbutikk som Zara eller H&M. Selvom det er litt skummelt, for da blir jeg jo blakk med en gang. Det er problemet når man liker å bruke penger, selvom man ikke har de. Det er sånn man får inkassobrev for eksempel. Akkurat som hun i "En shopoholikers bekjennelser," selvom jeg er ikke riktig så ute å kjøre som henne. Å bo i Oslo, ikke langt unna Karl Johan, Oslo City og andre shoppingsteder hvor de har andre butikker enn H&M og Vero Moda. Dette kommer til å bli en utfordring for shoppegale lille meg. Men jeg må vel bare klare meg. Bite det i meg og ikke gå på shopping hele dagen. Ai, this is going to be hard! Vel, vel, forhåpentligvis lærer jeg meg snart å sy mine egne klær. Kanskje det blir billigere. Men da må jeg uansett kjøpe tekstile da, og polyester er ikke akkurat favoritten. Søren, hvorfor må jeg ha dyr smak?? Det passer ikke helt til studenttilværelsen. Jeg må rett og slett lære meg at en bra dag er en dag med pils i parken.
Hmm, noe av det jeg gleder meg til når jeg flytter til byen er å treffe igjen en av mine beste venniner. Ok, jeg har ikke sett henne siden jul, men det er ikke min feil at hun er i Roma hele tida. Forhåpentligvis når jeg har blitt en Oslofrik, kan jeg leke mer med Ane. Jeg skjønner jo at hun vil tilbringe sommeren i Oslo, for det er jo så fint inni der da. Men jeg må inrømme at jeg savner badminton og "cool shoe shine" på sommerkveldene ute i hagen. Men tiden forandrerseg, og det gjør vi også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)