Slutten på en epoke!

Ahh, stress. For et vakkert ord. Eller er det det?? Når det gjelder å jobbe på Dunderbeist under Hamar Music Festival, etter Alice Cooper i parken, så er stress et vakkert ord. Det er alltid gøy å ha noe å gjøre på jobb på Hydranten Kulturscene, om det skulle være å krangle med en knapp på ølfatet, ville kaste en kortterminal til helvette fordi den er klikk, eller rett og slett bare helle x antall veske over seg. Det er såå gøy!! Og det var min siste kveld på huset og. Det er ganske trist å tenke på, selvom jeg såklart kommer på besøk. Jeg kommer ikke tl å ha inside information lenger. Og jeg kommer ikke til å krangle med fulle folk som har fått sjenkenekt, eller kaste kortterminalen til helvette når den klikker. Jeg kommer ikke til å stå i nesten en time å vaske stearin ut av små telysholdere. Hmm, burde ikke alt dette gjøre meg glad? Well, it doesn't! Det er supertrist!! Hydranten har vært en del av livet mitt, og et andre hjem i tre år nå. Kommer jeg til å finne et andre hjem i Oslo? Føler at samfunnet ikke er helt det samme i byen. Er så mange folk der. I Hamar vet jeg sånn ca. hvem alle er, iallefall med navn. Det er alltid gøy å høre på gossip om menensker man bare har sett en gang. For da er det lissom litt sånn at man hører på drit som skjer rundt vedkommende, men slipper å gjøre noe med det. Hamar, eller Dramar som vi så fint kaller byen er en utrolig gossipfylt by! Er så mye drit her, og egentlig burde det være en lettelse å dra, men det er det ikke. Er kjempekjett. MEN, jeg kommer å besøker. Det blir jo garantert mange bra konserter på Hydranten, så kommer jeg hit. Ellers bare for å treffe alle de fantastiske menneskene som gjør DRAMAR til det det er i dag! Elsker denne byen, og leve Hydranten Kulturscene og alle dets fantastiske frivillige!!

Over and out!